0803

Som avslutning på denne gruppebloggen vil vi si hjertelig takk til alle som har bidratt med innlegg og kommentarer. For oss har det vært interessant og lærerikt, og vi har fått innlegg med et stort spenn i meninger og tilnærminger til temaet. At så mange skulle bruke tid og energi på å tenke og skrive her hadde vi ikke ventet.

Vi har blitt linket til fra mange steder utenfor det vanlige bloggmiljøet, som underskog.no, depesjer.no, femail bonding og flere andre diskusjonsfora. Det betyr at innleggene og kommentarene her har blitt lest av mange. Vi håper det er en oppmuntring for de som har deltatt.

Bloggen forblir åpen for lesing og kommentarer, selv om det ikke er anledning til å legge inn flere innlegg.

Androida og Saccarina

Jeg lurer hvorfor er det tilsynelatende ingen andre enn kvinnegruppa Ottar som stiller spørsmål ved Pro-senterets arbeid? Skal man virkelig la dem sette premissene for prostitusjonsdebatten?

Da pro-senteret først startet på begynnelsen av åttitallet var målet klart, de skulle bekjempe prostitusjon og hjelpe kvinner ut av situasjonen. Ved siden av det å være et kompetansesenter for de prostituerte er de nå også interesseorganisasjon der de har et stort internasjonalt nettverk hvor de for eksempel samarbeider med organisasjoner som for eksempel Den røde tråd, Nederlands fagforening for prostiterte, hvis intensjon utelukkende er en ting; Full legalisering av prostitusjon.

Hvis en lurer på hva konsekvensen av liberalisering av sexkjøp er, kan en bare å kikke over til Nederland. Der sitter damer, gjerne importert fra fattige land, som slagsvarer i butikkvinduer. Der er ikke bare prostitusjon og horehus lovlig, men det blir også ansett som et yrke på lik linje med alle andre yrker. Der må de prostituerte ha 12-15 kunder daglig for å få en grei inntekt. I det landet er 85 prosent menn horekunder, enten om de har gjort det en gang, eller om det gjør det ofte.

Det er helt klart at dette gjør noe med kvinnesynet og menneskesynet til den enkelte. Jeg har tidligere forsøkt å forklare hvordan http://androida.net/0803/?p=34jeg resonerer i forhold til prostitusjon, jeg mener at det er umulig å oppnå full likestilling så lenge noen kan betale for tilgang til andres kropper. Dette skaper et helt klar hierarki hvor den betalende hvite mann regjerer. På pro-semterets nettside vil de hevde at en prostituert er subjektet i sitt eget liv og har gjort sine valg og det må vi respektere dem for, men det er ikke til å komme bort i fra at en lever på den som betaler sine premisser.

Pro-senteret som mottar millioner av kroner i statsstøtte blander sine roller, de bruker penger de får i støtte til en poltitisk kamp mot prostitusjonsmotstanderne, og da lurer jeg på om man muligens trenger et annet støttesenter for prostituerte som ikke opptrer interesseorganisasjon. Det må være mulig å hjelpe prostituerte på samme tid som man jobber i mot kjøp av sex.

Igjen er det spørsmål om  hva slags samfunn en ønsker, skal prostituerte skal sette premissene på hvordan vi vil ha det?

Androida: “Jeg for min del undrer litt hvorfor det ikke stilles mer spørsmål ved at sex handler om maktspill og hvorfor dette er en svært vanlig seksuell praksis og enda vanligere fantasi?”

All sex er maktspill fordi sex foregår innenfor en relasjon. Det betyr ikke at det handler om SM. Jeg tror at definisjonen videre må være at SM er et rollespill, en lek, som handler om underkastelse og dominans, ikke nødvendigvis om makt, eller hvorledes makten er definert i akkurat det forholdet. Den som underkaster seg, har per definisjon i et sunt SM forhold, all makt, dvs den som bestemmer, om man absolutt må bruke ordet makt.

Alle relasjoner inneholder maktperspektivet. Den franske filosofen Foucault går ut fra at en maktrelasjon ikke er en bestemt type relasjoner. Makt finns, i større eller mindre grad, i alle relasjoner.

Så tilbake til sexen. Makt virker gjennom relasjoner. Den som har makten definerer. Det kan like gjerne være kvinnen som “har vondt i hodet” for 20 ende gang på rad, og strengt tatt burde oppsøke en lege for dette problemet, hun sitter med makten. Hun har noe den andre vil ha, som hun kan nekte å gi. Om hun opplever noe hun vil ”belønne” har hun ikke vondt i hodet. Men vi tenker ikke at dette handler om makt, vi tenker at hun har et “lystproblem”, det har hun også kanskje, men det kan like gjerne handle om bevisst eller ubevisst bruk av makt. .

Jeg vet ikke om jeg forsto deg rett, men du setter spørsmålstegn ved hvorfor maktspillet (SM?) er en vanlig seksuell praksis og enda vanligere fantasi? Jeg tror ikke hele svaret på dette ligger i maktstrukturen i samfunnet. Dette handler om enkelt individets tanker og preferanser. Det vil til enhver tid gjelde normer i det samfunnet vi lever i som regulerer seksuell praksis til en viss grad, normene påvirker ikke fantasiene i like stor grad. Men om vi skal se det i et samfunnsperspektiv så kan vi godt gjøre det. Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å se det kun som maktstrukturer i samfunnet. Det blir en mye større diskusjon.

I vår bok, Venus – Norske kvinner sett nedenfra”, sammenlignet vi vår spørreundersøkelse med Den norske kvinneundersøkelsen fra 1980–1982 for å se om fantasi og praksis har endret seg på de omtrent 20 årene som har gått siden den første ble gjort. Det har jo vært store generelle samfunnsendringer. Vi fant svært mange likhetstrekk. Altså, våre funn fra 2005 var overraskende like funnene fra begynnelsen av 80 tallet. Det som er den største forskjellen som vi tolket, er at det er større åpenheten rundt temaet sex, og at noen tabuer har falt. Og det siste skyldes samfunnsutviklingen, ikke fravær eller nærvær av fantasier.

I følge Nancy Friday har den moderne kvinnen nå fått en mer dominerende rolle i samfunnet enn tidligere, dette fører til at kvinner blir mer dominerende også i sexlivet. Ca 30 % av de 980 spurte kvinnene i undersøkelsen krysset av for at de hadde fantasier hvor de dominerte, mot over 50 % krysset av for at de hadde fantasier der de var den som underkastet seg. I et samfunnsperspektiv vil jeg hevde at en del av disse underkastelsefantasiene handler om samfunnets syn på kvinner og seksualitet.

”Denne typen fantasier tillater kvinnen å være åpen seksuelt og undersøke ulike aspekter ved seksualiteten, noe mange kvinner ikke gjør i virkeligheten. De er da ikke ansvarlig for sine handlinger, og ansvaret for nytelsen ligger ikke hos dem. Om man blir voldtatt eller bundet har man ikke styringen på hva som skjer, noe som kan lette den seksuelle skyldfølelsen. Uansett hva som skjer er man en “snill pike”.” - Venus – Norske kvinner sett nedenfra” S. 109

Her er vi inne i kjernen på hvorfor det er viktig å ha med seksualiteten inn i feminismen og i samfunnsdebatten. Det er en lang vei til det er seksuell likestilling mellom kvinner og menn. Det er en grunn til at kvinner føler det slik. Det er fordi de ikke blir akseptert og anerkjent som seksuelle individer på lik linje med menn. De trenger ”unnskyldninger” for å være ”bad girl”, for å leve ut sine lyster. Det er ikke likhet mellom kjønn. Menn er generelt bedre til å leve ut sin seksualitet uten å få dårlig samvittighet, uten å få dårlig rykte. Inntil det er likhet mellom kvinner og menn på det punktet trenger vi debattene om sex, også i likestillingskampen. Sex er tross alt et primærbehov som begge kjønn har, og som begge kjønn bør få leve ut, uten sanksjoner fra andre. Uten å hemmes av tanken om ”evig eies kun et dårlig rykte”.

Så ja, jeg vil gjerne at det blir mer likhet mellom kjønnene, men ikke på bekostning av enkelts menneskets private fantasier eller seksuell praksis, men at kvinner og menn har rett til den seksualiteten og fantasiene de ønsker seg. Skal vi få til dette trengs det mye holdning og endrings arbeide til, det ligger på samfunnsnivå, om en av partene i et forhold velger å underkaste eller dominere er det individnivå, som den enkelte har en rett til så lenge den er voksen, også lenge det er omgitt av de tre S’er (sunt, sikkert, samtykkende) og  er innefor Norsk lov. Det handler ikke om mangel på likestilling. Holdningene og sanksjonene samfunnet har til kvinner og seksualitet handler om mangel på likestilling, og likeverd. Det er der kreftene må settes inn.

Frida K ©

Da jeg skrev posten Svensk fittstim og norsk snerpethet hadde jeg et ønske om at den norske feminismedebatten (hvis en slik i det hele tatt eksisterer) skulle handle om noe annet enn sex. Men når Androida nå har problematisert noe av det jeg hevder i posten klarer jeg ikke å la være å snakke om sex likevel, og jeg vil gjerne utdype hvorfor jeg oppfatter den norske feminismen som mildt seksualfiendtlige og snerpete.

Først kan jeg gjerne ta både Ottar og Kvinnefronten i forsvar ved å understreke at deres tilsynelatende seksuelle fiksering like mye skyldes media som dem selv: Sex får tabloidene til å bite på åtet, og det er garantert ikke like lett å få oppslag om emner som handler om likelønn og kvinners formelle makt. Likevel syns jeg det er trist at de organiserte feministene godtar at det den jevne nordmann sitter igjen med at det er sex de er mest opptatt av (”vanlige holdninger ovenfor feminisme generelt” - som Androida kaller det).

Så over til sex’en:

Jeg påstår at maktspill er en svært vanlig seksuell praksis og en enda vanligere fantasi.

Så hva er maktspill? Jeg klarer ikke tolke det som noe annet enn ulike varianter av underkastelse og dominans - alt fra psykologisk spill til hardcore BDSM. I sammensetningen av ordet maktspill er det viktig å legge betoningen på begge begrepene: Og det er kanskje betydningen av spillet som blir misforstått når Kvinnefronten ikke anerkjenner denne formen for seksualitet som feministisk korrekt. Sex er og bør være en ludisk form for aktivitet, i det seksuelle skapes rom for grenseoverskridelse, nytelse og glede mellom voksne mennesker.

Når jeg hevder at dette er en vanlig seksuell praksis og en enda vanligere fantasi kan jeg underbygge dette ved å vise til tall fra boka Venus - Norske kvinner sett nedenfra (Frida Kahlisto, Eva Mohn og Anikken Valstad). En undersøkelse foretatt blant nesten 1000 norske kvinner i alderen 18-84 viser det seg at hele 41 % har fantasier om SM, og at 22% har realisert disse fantasiene. 60% har fantasier om voldtekt, 53 % fantaserer om bondage og 39% har realisert denne.

Androida stiller, helt betimelig, spørsmål ved dette: 

men jeg for min del undrer litt hvorfor det ikke stilles mer spørsmål ved at sex handler om maktspill og hvorfor dette er en svært vanlig seksuell praksis og enda vanligere fantasi? Er det ikke interessant å gå inn på hvordan maktstrukturer i samfunnet går inn å påvirker hvert menneske til det innerste i stedet for å avfinne seg med at dette er normen?

Min personlige erfaring (som jeg tør påstå er litt større enn den jevne) med mennesker som har seksuelle preferanser som går i denne retningen snur forestillingen om at “maktstrukturer i samfunnet” avspeiles i soverommet. Tvertimot synes det som om maktstrukturene utfordres i og med at det både er et spill og en lek, og at det er vanlig at rollene snus på hodet. Det finnes mange dominaer der ute og mange menn som foretrekker å være den som domineres. (Kuriøst er det at feks at en legning som infantilisme (som ikke må forveksles med pedofili) ser ut til være mest utbredt blant menn som opplever å ha stor makt i det offentlige rom.) Mange benytter slike leker for å utforske sider av seg selv som de ikke opplever har et like stort spillerom i det daglige, og det er nettopp denne grenseoverskridelsen som er noe av poenget. Vanligvis er det heller ikke slik at folk tar med seg sin seksuelle atferd ut av soverommet.

I miljøer hvor seksuell anderledeshet er akseptert (feks blant fetisjister, SM’ere, transseksuelle, transvesitter og homofile) opplever en dessuten at kjønnslige stereotypier utfordres og settes i bevegelse. Det er mulig å lese slike aktiviteter som en problematisering av kjønn som noe for evig bestemt og fastlagt. Som kvinne vil en dessuten oppleve langt mindre av å bli oppfattet som objekt i slike miljøer enn i en av hetrofiliens høyborger (feks Smuget kvart på tre lørdagsnatt), og generelt møtes med mer respekt for personlige grenser.

Når Kvinnefronten ønsker seg erotiske noveller “som ikke erotiserer maktrelasjoner mellom menn og kvinner” opplever jeg at de er fordømmende i forhold til grupperinger som møter nok motstand fra andre moralske voktere og at de ikke vil erkjenne at seksuelle spill ikke nødvendigvis fører til å opprettholde patriarkalske maktstrukturer. De ønsker seg også noveller “som knuser de seksuelle stereotypiene om at kvinnen må tas og mannen må ta”, og min påstand er at det er akkurat det som skjer i mange av de erotiske forholdene hvor underkastelse og dominans er ett av uttrykksmåtene.

Androida ønsker seg grenseoverskridelse som “åpner opp for likhet mellom kjønn, også når det kommer til sex”, og jeg håper at jeg med dette innlegget har klart å vise at det kanskje er akkurat det som skjer i erotiseringen av maktrelasjoner.

I Mihoes tekst om Svensk fittstim og norsk snerpethet, blir Ottar kalt snerpete og kvinnefronten mildt seksualfiendtlige. Jeg referer til denne teksten fordi jeg synes den avspeiler jevnt over vanlige holdninger ovenfor feminisme generelt. Jeg er enig i at norsk feminisme ikke er noe særlig å skryte av (derav denne bloggen), men jeg er uenig i at det er snerpethet som er problemet. Jeg ser for lite mangfold og jeg synes ikke feminister er tøffe nok.

Kvinnefrontens seksualfientlighet blir begrunnes på følgende måte:

”i Kvinnefrontens kommende samling av erotiske noveller har forfatterne forpliktet seg til ikke å skrive historier som handler om maktspill i noen form, og med dette fordømmer de altså en svært vanlig seksuell praksis (og en enda vanligere fantasi) som feministisk ukorrekt.”

Kvinnefronten kan snakke for seg selv, men jeg for min del undrer litt hvorfor det ikke stilles mer spørsmål ved at sex handler om maktspill og hvorfor dette er en svært vanlig seksuell praksis og enda vanligere fantasi? Er det ikke interessant å gå inn på hvordan maktstrukturer i samfunnet går inn å påvirker hvert menneske til det innerste i stedet for å avfinne seg med at dette er normen?

Jeg lurer på hvordan det i så fall er mulig å nå full likestilling hvis det betraktes som helt naturlig for en partner og skulle innordne seg, eller underordne seg en annen?

En må selv velge, ingen skal bryte seg inn i ens innerste mest private for å fortelle hva som er feministisk korrekt eller ikke, men at noen ønsker en motvekt og har vilje til å se visse strukturer og forsøke å lempe litt rundt og se andre muligheter enn det som er ”svært vanlig seksuell praksis” er ikke fordømming av hva mennesker foretar seg i sine private hjem. Har vi ikke allerede nok av mainstream mykporno i alle mediekanaler som dekker denne ”svært vanlige seksuelle” behovet?

Vi har en vilje, den er sterk og den kan formes, vi kan velge, hvis en ikke selv tar tak i sine vilje, formes det ukritisk utenifra. Vil vi la mainstreamen styre vår vilje og våre lyster, eller skal en våge og utfordre den, ta tak i slags tanker som går på overordning og underordning og heller eksperimentere til noe som åpner opp for likhet mellom kjønn, også når det kommer til sex?

Det er hva jeg vil kalle et forsøk på å sprenge grenser, ikke seksualfiendtlig.

(Mer kommer)
Androida

8 mars hørte jeg på P3 da programlederen kom med følgende oppfordring til feiring av Kvinnedagen:

Gjør det motsatte av det rødstrømpene vil at du skal gjøre. Ta med venninnene på strippebar. Eller ta et kurs i stripping. Det får du jo dritbra kropp av, bare se på de damene.

Det er ikke en mann som kommer med oppfordringen. Det er ei ung jente, Mina, som snakker og ler høyt på sitt eget radioprogram. Ei kul dame. Hva er det som skjer?

Dagen etter begynte jeg å lese boka Female Chauvinist Pigs av den amerikanske journalisten Ariel Levy. Hun skriver om hvordan pornoestitikken har blitt mainstream - og omfavnet av kvinner. Om vanlige collegejenter som løper etter kamerateamet fra Girls Gone Wild for å flashe puppene, om sine tidligere så korrekte feministvenninner som plutselig namedropper kvinnelige pornostjerner. Businessdamer som vil røyke sigar og dytte dollarsedler ned i trusene på kvinnelige strippere. Dersom de ikke er fine nok til å svinge seg rundt stanga selv.

Og når Ariel Levy spør, får hun det samme svaret: Vi er empowered. Vi kan gjøre det samme som menn. Dette er feminisme i praksis.

Levy prøver, men klarer ikke å “get with the program”. De kvinnene hun snakker med synes tydeligvis det er gøy å lese Playboy og kommentere forbipasserende kvinnerumper til sine mannlige venner. De er spesielle. Ikke som alle de andre sutrete kjerringene. Det er besnærende, synes Levy, men frigjørende? Hvordan kan det være det?

Hun oppdager imidlertid fort at kritikk er vanskelig. Dersom du ikke synes klassisk mannsjåvinisme er festlig på en litt ironisk måte - dersom du synes tegneserieaktige stereotyper på kvinnelig seksualitet er slitsomt og alt annet enn frigjørende- da er du “ukomfortabel” og “flau” over din egen seksualitet. Du feilet miserabelt på lakmus-testen for kvinnelig snerpethet. Du får ikke være en av gutta.

Female Chauvinist Pigs handler om USA. Jeg lurer på hvor vi er i Norge i dag? I artikkelen Stille ved Fronten har Dagbladet intervjuet flere unge feminister om deres forhold til medias fokusering på nakenmodeller. De sier ting som:

Noen venninner og jeg diskuterte glamourmodeller og hva vi kunne gjøre med det? Ikke en dritt. Man må bare se på det som latterlig og ikke ta det på alvor. Blir man provosert, blir man sett på som ei sur kjerring.

Vi prøver heller å overse det, og samtidig vet vi at det finnes annet som er viktigere å slåss for.

Jeg vet ikke om jeg orker å være den som hever den moralske pekefingeren.

Og jeg forstår dem. Men jeg lurer fortsatt. Og for å være ærlig: Jeg lar meg provosere. Jeg synes massiv eksponering av en pornofisert seksualitet er verdt å ta på alvor. Jeg tror ikke dette ødelegger livet til norske kvinner, og jeg er ikke interessert i å moralisere over valg som ikke er mine. Men jeg tror jaggu det er nødvendig med en motvekt. For unge jenter og gutter som vokser opp idag. Faen heller. Så fælt kan det ikke være å bli kalt for sur kjerring.

Så kan Mina dra på strippekurset sitt og lære hvordan man etterligner stripperens etterligning av sexy. Jeg ville heller anbefalt en tur innom Pulevennene og Rosa Prosa-gjengen. Eller en helt egen privat feiring.

Drusilla

Sjølkritikk: jeg har misbrukt kvinnedagen. Jeg tok ikke dagen på alvor. Jeg vakke serriøs. Jeg veit at dette gjelder flere andre kvinner også. Mange av oss gikk ikke engang i tog og har aldri gjort det. På kvinnedagen! Dette er feil og nå vi må gå i oss sjøl. Vi har feila. Fordi vi er borgerlige? Fordi vi er enspora? Hva tenker folk flest om sånne som oss?

Jeg anerkjenner at vi kvinner har fått tildelt en hel dag i året. Det skal vi være takknemlige for og ikke skusle bort! Innmari mange damer, for eksempel i Somalia og i den indiske havnebyen Chennai, har det verre enn oss damer og jenter her i Norge. Innmari mange menn og guttunger også, men det er vel ikke akkerat tema her og nå. Akkerat på kvinnedagen er det bare oss damer og jenter det gjelder. Og så klart grusomme handlinger. Ikke grusomme handlinger mot menn, bare mot damer, for atte det er dagen våres. Vi må ikke miste fokus, jenter! Salutt for det.

Vi bør benytte dagen vår på rett måte. Sånn at anngasjemanget vårt ikke kan trekkes i tvil. Sånn at femminismen ikke får noen pletter på seg. Sånn at ingen kan si at vi er useriøse/hummørløse/deilige/
stygge/kåte/frigide/vulgære/elitistiske/kyniske/naive/dominerende/føyelige/bråkete/
stille/skoleflinke/tapere/ambisiøse/late/forleste/kunnskapsløse/materialistiske/brenner BHer på bål/har forspissealbuer/mangler killerinstinkt.

Sånn at vi kan bli tatt på alvor. Sånn at alle ser at vi som er jenter har gjort oss fortjent til dagen våres, vår egen dag, som er kvinnedagen, den 8. mars. Sånn at alle ser at alle femminister har rett fokus. At det ikke er noe slagg blant oss. Dette er viktig! Kvinnedagen står i kalenderen og i leksikonet. Det er de reint faktiske forhold. Vi har fått denne ene dagen, jenter. Er det for mye forlangt at vi skal bruke dagen våres på rett måte?

Vi som er jenter bør spørre oss: er folk flest egentli innnteressert i litttteratur, altså bøker? Jeg trukke det, jenter (og gutt). Folk flest er jo de aller fleste og har derfor rett persspekktiv. De tenker på prisa på mjælk og brø. Og prisa på Marlboro lights. Eller at dem er omskjært. Jeg veit det, for jeg kjenner nemlig noen av folk flest. Jeg har møtt dem, prata med dem, sett dem inn i aua! Grått med dem, ledd med dem, tatt bussen med dem. Da blir litttteratur og knulling smått i forhold. Innmari smått å uvikti, jenter!

Nå har jeg etter beste evne prøvd å gå i meg sjøl og ta sjølkritikk. Jeg oppfordrer alle jenter og damer (og gutt) til å gjøre det samme.

Det var da jeg så Britney Spears, den såkalte pop-prinsessen synge Joan Jett-klassiskeren “I love Rock and Roll” mens hun stønnet rundt utkledd som en slags bimbogirlwannaberocker at jeg kjente at jeg begynte å bli forbanna. Virkelig forbanna.
Hva faen var nå egentlig det her??

Det her var 2002, og kvinner fremstod stadig oftere som oppblåsbare Barbarar i både menns og kvinners musikkvideoer. Hvis man var kvinne og hadde ambisjoner om å gjøre det stort på de kommersielle hitlistene var det bare å skjære opp puppene, melde seg på et lapdance-kurs fortest mulig, og gjøre seg klar til å ligge og onanere foran kameraet.

Endelig-mykporno i hver jævla musikkvideo! For gutta var det bare å sette seg foran tvn og kneppe opp buksa, for jentene var det bare å se og lære at rumperisting var den nye greia, og innfinne seg med at på nullnull-tallet var pornoidealet også  blitt det nye skjønnhetsidealet. Jippi!
Jippi-not. Jeg sa farvel til MTV, og tenkte at alt var så mye bedre på 90-tallet.
På 90-tallet var Yppersteprestinnene PJ Harvey, Björk og Tori Amos samlet på coveret til Rolling Stone. Courtney Love var fortsatt Punk, og musikkvideoene-
Musikkvideoene var mildt sagt ganske annerledes.
Tenk, kvinnene på de kommersielle hitlistene så forskjellig ut fra hverandre, danset ikke strippedansen, og fikk til og med beholde klærne på!

Kvinnen som lå på førsteplass på Top 2o lista i Norge de to første månedene i 1990 tok seg hverken på puppene eller mellom bena. Isteden sang hun den vakreste kjærlighetssangen jeg noen gang hadde hørt, og venninnene mine og jeg satt og stirret like lamslått hver eneste gang tåren rant nedover det nydelige ansiktet hennes. Men hvorfor i alledager hadde hun barbert seg på hodet? Dette var vårt første møte med Sinead O Connor. Ikke akkurat den enkleste dama i gata skulle det vise seg. Lisa Stansfield som lå på lista i samme periode med “All Around The World”, hadde også en typete fremtoning og så dermed heller ikke ut til å ha noe lidenskapelig forhold til Barbie. Allanah Myles fremstod bare kul og tøff ut uke etter uke på toppen av lista der ute i ødemarka, og lille Paula Abdul danset med en katt. Janet Jackson på sin side sang om en svart katt, og var heller militær og aggressiv i sin video. Dette inspirerte min venninne Vanja til mye mystisk stakkato dansing på Sanfunnshuset.

Den eneste dama som viste frem kroppen sin var Madonna, og hun så ut til å være mest stolt av ryggmusklene sine. Strike a pose! Da videoen til Justify My Love ble sluppet ble det dog masse fuzz og MTV sensurerte griseriet. Griseriet viste seg å være en sexy sort-hvitt fantasi hvor Madonna som vanlig var det seksuelle subjektet. Jeg heiet på Madonna, hun hadde trossalt ikke fått 40-årskrise og kysset Britney ennå.

Andre damer på de samme listene var Maria Mckee med “Show Me Heaven, Kim Wilde og den feminine halvparten av Roxette. Som riktignok fremstod mer androgyn enn feminin.
Og virket noe barskere enn kameraten hennes med det høye håret og den rare engelsken.
Cher gjorde et lite comeback i 1991 med “The Shoop Shoop Song” (eh, lotten kjøpte singelen), Celine Dion konsentrerte seg om å synge pent, og Bonnie Tyler holdt det gående. Salt N Pepa foreslo “Lets Talk About Sex”, men så ikke ut til å kunne hverken mykporno-pose, lapdansen eller vestligkvinnedanserskittenmagedans.
Shanice smilte seg gjennom uke etter uke, og damene i Shakespears Sister var tidligere Banarama-bimboer som heldigvis hadde gone black i 1992 og herjet med en halvdød vakker mann i “Stay”. Kul video, fin låt!
Den første modell-blir-pop-stjerne som dukket opp på de norske hitlistene på 90-tallet var svensk-polske Izabella som sang “Shame, shame, shame” men hun hadde ikke stort annet å skamme seg over enn at hun var smellvakker, invitere til klam runkefest gjorde hun iallefall ikke.
 
Min Venninne den Rasende, forelsket seg i Sophie B.Hawkins som hadde slengt på seg en svær rutete skjorte og slappe jeans og sang “Damn, I Wish I Was Your Lover” mens de sunne og veloppdragne venninnene mine så Bodyguard og sang “I Will Always Love You”. Forelskelsen vedvarte inntil Linda Perry i 4 Non Blondes dukket opp på skjermen med en shabby hatt med plastbriller på hodet, og en stor rød munn som skrek “What`s Up?” Det var visst mange som likte freaka damer på 90-tallet for låta holdt seg på første plass i 8 uker. I dag ville vel Motepolitiet derimot kommet løpende for å bure henne inne. Spesielt begeistret for Dolores i The Cranberries ville de vel heller ikke vært. Jeg syntes på min side hun var rå! Slik ville jeg gjerne se ut! Svart sminke, skamklipt og Dr Martens. Jippi, yeah-yeah!!!
Det ble flere barske damer snart. The Murmurs America, Joan Osborne, Idde Schultz, Unni Wilhelmsen, Alanis Morisette, Tracy Bonham, Gwen Stefani, Meredith Brooks og Anouk.
Riktignok hadde Diva 5 sekunders berømmelse med mykpornoestetikkdeluxe og en cover av A-ha, men dette var unntaket fra regelen på nittitallet, og de ble dyttet ut blant de 10 øverste på lista etter bare en uke.

Det er egentlig forunderlig hvor mange fremstillinger av kvinnelighet man kunne velge mellom i de kommersielle musikkvideoene på 90-tallet, og det er slående hvor fraværende pupper og rumpe er. For ikke å snakke om silikonræl og botox.
Alle disse damene vi faktisk syntes var sexy på 90-tallet ville mest sannsynlig blitt sendt på en extreme-makeover før de fikk tilbud om platekontrakt i dag.

På slutten av 90-tallet dukket Spice Girls opp med sin misforståtte girlpower, deretter Aqua-Lene som ikke var smart nok til å forstå ironien hun påstod var utgangspunktet for “Barbie Girl”, og Destiny`s Child hadde snart sin første snarvisitt innom den norske hit-lista. Silikon-inntoget var i gjære med Infinity og Drömhus, men det var først uke 7 i 1999 hvor Britney Spears debuterete på 2 plass på VG-lista at 90-tallet omsider var over.
Forbi.

Jennifer Lopez og Christina Aquilera fulgte etter noen uker senere, og det er mulig TLC som markerte avstand til skjønnhetsmas og plastiske operasjoner gjennom “Unpretty” visste hvilken vei det gikk på de kommersielle hitlistene.
De fikk iallefall bare en uke blant de ti mest solgte singlene i Norge.
Britney, Christina, Jennifer, Destiny`s Child og Jessica Simpson derimot…
Tine etc.

Hva faen er nå egentlig det her?
You can have my Viva, Voice og MTV.
Jeg tror jeg heller går og knuller selv.
Til lyden av PJ Harveys “The Dancer”.

-lotten-

Denne posten er tidligere publisert hos PMS

Ny Tid publiserte 10. mars en artikkel av Cathrine Holst (førsteamanuensis UiB) hvor hun snakker om sine opplevelser innenfor akademia. Hun påviser på fremragende vis at det i 2006 fremdeles er slik at kvinner:

er flittige, nøyaktige, ordentlige, pliktoppfyllende, grundige, hardt arbeidende – flinke. Men de blir aldri riktig interessante, og langt mindre originale, banebrytende, fremragende. Slike egenskaper er fremdeles intimt knyttet til maskulinitet i vår kultur.

På landets universiteter er fremdeles 4 av 5 professorer menn, og fordi det forholder seg slik er det ikke til å skyve under en stol at det er en maskulin kultur vi snakker om. Denne maskuline kulturen kommer til uttrykk gjennom den oppfatningen som Holst påpeker over: Kvinner er dyktige i kraft av sin flittighet og menn i kraft av seg selv (den eneste logiske løsningen da vi alle vet at menn ikke er like flittige).

Jeg oppholdt meg i neste 10 år på universitet i Oslo, og kjenner meg igjen i det Cathrine Holst beskriver. Dessuten opplevde jeg der for første (og hittils siste) gang å bli utsatt for reell sjåvinistisk atferd. Grunnen til at jeg har lyst til å fortelle om dette er ikke fordi jeg ønsker å beskrive mine år på universitetet (som jeg i hovedsak elsket) som noen via dolorosa, men fordi jeg tror det kan illustrere at en kultur kan bidra til å holde kvinner nede i et system.

Det aller første faget jeg tok på universitetsnivå var filosofi. På begynnelsen av 90-tallet var filosofisk institutt preget av unge flinke menn og gamle emiratuser. Hvis du er professor emiratus er du professor for livet og går derfor ikke av med pensjon når du egentlig hadde vært moden for det. Alle forelserne var menn, men vi hadde en kvinne innom i 2 timer for å forelese om Hume og Kant’s kvinnesyn (ganske patetisk og sikkert en følge av et eller annet pålegg fra universitetsledelsens side). I løpet av mitt første år på instituttet hadde jeg veldig lite med miljøet å gjøre, jeg var på forelsninger og seminarer, men gikk verken på fester eller andre sosiale samlinger. Jeg hadde én veiledning i løpet av året (noe som var altfor lite fordi 50% av grunnfagspensum på denne tiden var fullstendig selvvalgt). I løpet av den ene veiledningen jeg hadde brukte den gamle professoren og jeg det meste av tiden på å diskutere hvor jeg kom fra, siden den 75 årige mannen syntes jeg så eksotisk ut. At han tilsynelatende fant meg interessant på grunn av utseendet mitt oppfattet jeg som en sjelden interesse for meg som person og derfor smigrende, og la ikke merke til at han bare ristet oppgitt på hodet over pensumet mitt og det faktum at jeg ikke leste tysk.

Da sensuren for skriftlig eksamen ble kunngjort viste det seg at jeg hadde avlagt en utmerket eksamen. Jeg oppnådde beste karakter, sammen med en fyr som jeg kjente som kjæresten av en veninne av meg. Denne karen var av en langt mer sosial karakter enn undertegnede og var kjent av alle professorene ved navn og gikk jevnlig på puben med dem også (et tankekors er hvis jeg hadde gjort det samme - hadde jeg gått på puben med dem hadde nok dette fått ryktene til å løpe ved kunngjøringen av eksamensresultatene). Før muntlig eksamen var jeg optimistisk fordi jeg visste at jeg var realtivt godt forberedt. 

På forhånd hadde jeg blitt advart mot hovedsensor - han var nemlig kjent som en notorisk sur gammel gubbe, og dette ble bekreftet til gangs. Det aller første denne surpompen sa da jeg ankom eksaminasjonsrommet var nemlig: “Veeel - det var jo en veldig bra karakter du fikk på skriftlig eksamen, og formålet her er jo å sjekke om du virkelig kan forsvare denne karakteren!”. Han indikterte altså umiddelbart at han ikke hadde noen tro på at jeg fortjente karakteren min, og at han var ute etter å motbevise det. Og det var akkurat det han tilsynelatende gjorde. Han grep fatt i en parantes om en filosof som ikke befant seg på pensumet mitt i det hele tatt, og bygde hele sine del av eksaminasjonen på dette. Da dette var en filosof som jeg kun hadde veldig overfaldiske kunnskaper om gikk det akkurat som han forventet: forferdelig dårlig. På toppen av det hele triumferte den gamle mannen for hvert ufullstendige svar og ble ganske så hissig etterhvert også - han endte opp med å fortelle meg at jeg manglet elementære kunnskaper og at han ikke kunne fatte hvordan jeg hadde oppnådd de resultater jeg hadde gjort. På dette tidspunktet reagerte jeg, kanskje på en utpreget feminin måte, med å begynne å gråte og da de to andre sensorene skulle fortsette gikk det like dårlig selv om de eksaminerte meg i emner som jeg utmerket godt kunne. 

Umiddelbart i etterkant av denne eksamenen, som endte opp med at jeg ikke lenger var kullets beste, følte jeg at den sure gamle mannen hadde hatt rett. Resultatene mine var ikke fortjent, og jeg hadde dessuten vært frekk nok til å referere til en filosof jeg ikke kunne noe om. Men etterhvert som tiden gikk begynte jeg å bli i tvil om det egentlig var et riktig ressonement. Da jeg fortalte om hva jeg hadde opplevd til andre reagerte de med vantro - jeg hadde ikke bare blitt utsatt for en direkte uhøflig, men også rent formelt og faglig uforståelig atferd fra eksaminator. Hadde jeg vært tøffere burde jeg ha sagt fra om dette allerede under selve seansen, og jeg burde defintivt ha klaget i ettertid. Som nyslått student var jeg ikke selvsikker nok til dette.

Langsomt, men sikkert ble jeg overbevist om at det jeg hadde opplevd under muntlig eksamen var et uttrykk for en ukultur som jeg ikke følte meg hjemme i. Etter noen år endret jeg derfor planen om å ta en magistergrad i filosofi til hovedfag i litteraturvitenskap. Selv om jeg egentlig var dyktigere i filosofi enn i litteraturvitenskap følte jeg meg mer hjemme på sistnevnte institutt hvor det faktisk var ansatt tre kvinnelige professorer, og hvor også en del av stipendiatene var kvinner.

Det store spørsmålet er selvsagt om denne historien min egentlig har så mye med kjønnet mitt å gjøre og om jeg ikke kunne blitt utsatt for det samme hvis jeg var gutt. I retrospektiv, og etter å ha vært igjennom uttallige muntlige eksiminasjoner, er svaret på dette at det definitivt hadde med kjønnet mitt å gjøre.

Etter mange år fikk jeg bekreftet at professoren faktisk var en mann som mente at kvinner ikke hadde så mye å bestille på universitet - hans egen sønn fortalte meg det. Å begynne med å stille tvil ved mine kunnskaper på en detroniserende måte er ikke en atferd som kan forklares med noe annet enn denne mannens personlige syn og jeg er overbevist om at han ikke ville gjort det samme med en mannlig kandidat. At han tok utgangspunkt i en parantes i den ene besvarelsen min skyldtes antageligvis at han manglet kunnskaper innenfor særområdet mitt (og som strengt tatt burde vært elementært for en mann med 30 års erfaring innenfor filosofiens område). Han skjulte dermed sin egen mangel på kunnskap ved å gripe fatt i noen som var marginalt relevant for emnet.

På begynnelsen av nittitallet var filosofisk institutt bærer av en utpreget mannskultur, en kultur som krevde at du hevdet deg, pratet høyt om det du kunne og konkurrerte om professorenes oppmerksomhet. Nina Bjørk beskriver i Under det rosa täcket (1996) hvordan menn oppdras til konkuranse og selvhevdelse, mens kvinner oppdras til empati og altruisme, hun beskriver hvordan menn allerede fra tidlige skoleår får mer oppmerksomhet og bekreftelse enn kvinner. Dette videreføres så i den akademiske verden hvor det er de unge mennene som hevder seg på seminarer og forelesninger, som oppretter personlige relasjoner til professorkollegiet og som stadig vekk inngir det inntrykk at de er særdeles intelligente og beleste. Fordi professorene i all hovedsak er menn er dette en atferd som gir avkastning:

Kvalifikasjonskravene er fastsatt av menn; menn har forrang til tolkning  og problemformulering; menn velger menn; menn er ubevisste om kjønnsforskjeller og oppfatter derfor det mannlige perspektivet som allmektig; vurderinger av kvalfikasjoner er innsvøpt i de usynlige trådene som er skapt av det nåværende, sterkt mannlig dominerte, vitenskapssamfunnet.

Når Cathrine Holst beskriver en kultur hvor menn er medfødt geniale, men kvinner er tilegnet flinke, bekrefter dette Bjørks påstander. Den unge mannen som oppnådde samme karakter som meg på skriftlig eksamen fikk eget kontor etter grunnfag og ble spådd en utmerket akademisk karriere. Nå er det ikke sikkert at jeg fortjente dette kontoret i like stor grad, men jeg er overbevist om at han ikke ble møtt med tvil på hvorvidt han fortjente de resultatene han hadde oppnådd.

Mihoe

Observasjon:

Kvinnen: I en forsamling av mennesker, er det kvinnen vårt blikk hviler på. Man blir aldri mett av å studere kvinnens skjønnhet, hennes hår, hud, figur og former, duvende hofter og bryster. Hennes blikk og munn, hvordan hun beveger seg, er kledd, snakker og koketterer. Man undrer seg på hvilke tanker hun har, på hva hun har foretatt seg gjennom livet og hvor hun nå er på vei. Hun representerer mye av det aller vakreste i livet; det feminine, det romantiske, det omsorgsfulle, svangerskap og fødsel.

Hun kan smykke seg med diamanter og kostbare smykker, iføre seg de mest forførende gevanter, de lekreste nylonstrømper og balansere på skarp stilett. Hun kan dufte av nybakte rundstykker eller eplekake med krem, som en blomstereng, som dyprøde langstilkede roser, en grasiøs hvit lilje, eller en skjønn duftende fresia. Hun kan ose av begjær, strø rundt seg de nærmest umerkelige hint av feromoner eller omfavne deg med de søteste dufter av kjønn.

Frida K ©